Etter at julemarsipanen kom i butikkane i oktober, og Plantasjen fylte hyllene med julepynt om lag på same tid, er no altså jula her. Denne høgtida som mange ser veldig fram til. Mange kosar seg ekstra i jula saman med familie og vener, og ingen ting er betre enn det.

Men det er også slik at julehøgtida kan vere eit mareritt for mange andre, at dei helst skulle ha kasta ut juletreet om lag før det kom i hus.

Eg hadde det slik dei første julehøgtidene etter at storeguten vår David døydde, knapt sytten år gammal, i ei mopedulykke. I dag hugsar eg ikkje korleis vi i det heile klarte å mobilisere for jula, korleis vi klarte å kjøpe julegåver, hente juletre, lage julemiddag – og å stå på føtene for dei to andre gutane våre – i dagar der høgdepunktet var å leggje seg i senga under ei dyne.

Dette er som sletta frå minnet desse juledagane.

Sorg vert forsterka i jula.  Sorga og lengten over den du elskar så høgt vert ekstra smerteleg.

Du sit der og skal ete julemiddagen, og stolen som storeguten sat på er tom. Under treet ligg det ikkje noko gåve til guten lenger. Vi høyrer ikkje latteren hans lenger. Vi ser kameratflokken hans på gata, men nokon manglar.

No opplever folk i bygdene våre ekstra tunge dagar. Ikkje berre fordi dei sørger. Guten som vert redd når foreldra drikk alkohol og endrar åtferd. Guten får dei finaste julegåvene, og foreldra trur han er nøgd. Men guten vil berre ha nærleik og varme, han vil spele spel i fred og ro, saman med mamma, pappa og syskena. Han vil ikkje ligge i senga si og høyre at foreldra kranglar fordi dei er fulle.

Pensjonisten som framleis klarer å bu aleine med litt hjelp frå kommunen har sine verste dagar i året, der einsemda skrik mot han. Besøk av heimetenesta er kanskje høgdepunktet. Elles sit han i ein stol og pratar med katten.

Ein pysisk sjuk strevar med dagane og kan oppleve å føle seg meir åleine enn nokon gong. Kvifor får eg ikkje besøk? Kvifor er alle andre saman og har det kjekt, men berre ikkje eg, kan han tenke, der han sit framfor fjernsynet kveld etter kveld, berre han og fjernsynet.

Ein annan stad ligg nokon og er alvorleg sjuke. Alle veit kva veg det vil gå. At det ikkje er noko ein kan gjere. Berre å gjere det beste ut av dagane. Prøve å halde motet oppe og vere positive. Tida vert mollstemd, men endå tyngre vert det når julekvelden kjem, og det som skal vere den kjekkaste tida ikkje er det. Tårene sit ekstra laust. Jula må ut raskast råd. Kvardagane er best, vil ein tenkje.

Seks og eit halvt år etter ulykka opplever eg framleis jula som noko vanskeleg. Og då kan eg til ei viss grad forstå korleis dei har det dei som har ei ferskare sorg. Dei som har nokon nære som er svært sjuke, dei som har mist nokon siste året som stod dei nær. Borna som opplever at foreldra har skilt seg, og som opplever det som traumatisk. Denne flokken er stor.

Det folk treng i jula er ikkje først og fremst dei dyre julegåvene og all maten. Den største julegåva for mange kan vere å få besøk. Eller at nokon ringjer og spør korleis du har det. At nokon klappar deg på skuldra på gata.

Det skal så lite til å gjere dagane betre for kvarandre.