Nokre datoar spikrar seg fast i minnet. For mange ørstingar er 19. februar 1968 ein slik dato. Risegardane var som ei koseleg lita grend. Så var alt vekke. Det var ei skakande hending for heile Ørsta og Sunnmøre.

Tre menneske miste livet. Åtte vart nedgravne i snøen og kom frå det i live etter ein redningsaksjon med små marginar. I laurdagens Møre-Nytt fortel nokre av dei råka korleis dei opplevde ulykka for 50 år sidan.

Forteljinga til Ragna Riise står i ei særstilling. Ho var nedgraven i snøen saman med mannen og tre av borna. Den yngste sonen døydde.

Kjell Arne Årseth miste begge foreldra sine. Også han har ei sterk historie å fortelje, mellom anna om mangelen på krisehjelp den gongen.

Når store tragediar skjer varer sorgprosessen i generasjonar. Difor er det viktig å minnast rasulykka på Rise. Men det er og viktig å bli mint på kva farar naturen fører med seg.

Førre laurdag fortalde Oddny Solhaug Hovde om ulykka som tok livet av mannen Even. Han var ein skiløpar som gjekk ei rute han hadde gått tallause gongar før. Akkurat denne dagen var snøforholda annleis enn før, og eit ras vart utløyst.

Dette er ei påminning for skiløparar om kor uberekneleg vinterfjellet er. På same måten er Rise-ulykka ei påminning om at det kanskje ikkje er trygt der folk har følt seg trygge i generasjonar.

Risetunet var eit av dei eldste i Bondalen. Her hadde det ikkje gått ras på 800 år, vart det sagt. Men heimane var ikkje rastrygge likevel.

Snøvinteren 1968 var eksepsjonell, men med naturen veit ein aldri. Dei siste åra har det vore fleire grøne vintrar enn kvite. Dermed kan det tenkjast at mange undervurderer faren for at snøras skal råke busetnad. I år er det igjen mykje snø i fjellet, sjølv om det er eit godt stykke fram til snømengdene i 1968. Samstundes gjer endringane i klimaet at faren for andre ras aukar. Det er ikkje mange år sidan eit jordras utløyst av store nedbørsmengder tok hus på Vartdal.

Risefonna er ei av hendingane som gjorde at omgrepet «raskommunen Ørsta» oppstod. Det vart startskotet på ein langvarig prosess med kartlegging av rasfare i heile kommunen. Dette arbeidet, og arbeidet med rassikring, er på langt nær over.

Raset på Rise er ei av fleire store skadefonner i Ørsta i moderne tid. Lærdomen er at rasfare ikkje er noko vi kan ta lett på. Det er ein lærdom som er aktuell, også 50 år etter den store ulykkesdagen, 19. februar 1968.