Slagordet og definisjonen av 300 meters byen er lånt frå ein av våre nabokommunar.

300 meter er rekna som ein nasjonalt akseptert gå-avstand frå bustad utan at ein treng å løyse bil, og vert nytta som rettesnor både i Oslo og Bergen ved lokalisering av bustader ved stoppestadar til kollektivtrafikk.

Gevinsten ved slike konsentrerte tettstader er betra folkehelse for den enkelte, redusert biltrafikk og for kommunen mindre press på kommunale helsetenester.

Ei tid for alt

I Ørsta har einebustaden tradisjonelt hatt ei sterk rolle. Men det er ei tid for alt.

Når eigar kjem opp i åra er einebustaden ikkje tilpassa ei ny fase i livet. Einebustaden er gjerne 2-300 kvm mot ei leiligheit på 60-90 kvm. Det skal støvsugast og vaskast, den er over dobbelt så dyr som ei leilegheit når ein ser på kostnaden med energiforbruk. Den har dyrare eigedomsavgifter. Hagen er no kanskje litt stor. Vinterstid med is og snø risikerer ein å oppleve sosial isolasjon der disse einebustadane ligg oppe i lia. Om huset er tilrettelagt for rullestol, gjer ingen forskjell. Likeeins om ein mister sertifikatet kortvarig eller permanent av helsemessige årsaker eller fordi ein er innblanda i trafikk-uhell, så er ein ganske låst til heimen. Ein får ikkje dekt sine sosiale behov utan ein lengre gåtur eller via taxi. Terskelen blir høgare for å ta laust. Ein kan bli deprimert av mindre.

Vi kan lukkast

Ørsta sentrum har slik eg ser det, alle føresetnader for å lukkast med 300 meters tettstaden dersom dei rette grepa vert gjort. Med utgangspunkt i Webjørn Svendsengt. / Alti / tidligare Mørebilområdet, når ein butikkar, kafè, treningssenter, kino og bibliotek, føresett at dei bustadprosjekta vi no har høyrt om i nokre år, vert realisert. Tidligare Fiskematbygget, Alti og Mørebiltomta.

Går for seint

Eg synes at omstillinga av Ørsta sentrum til tida vi lever i går for seint. 28 % av oss, eller 3032 personar i Ørsta er over 60 år jfr SSB. Prosentdelen og gjennomsnittsalderen er veksande takka vere medisinske framskritt og meir aktive eldre som tek vare på helsa si. Det skal vi gle oss over.

Fleire eldre er positivt og ei moglegheit for eit meir levande sentrum, tilflytting av unge folk når dei eldre flyttar frå einebustadane og meir rasjonell drift av heimebasert omsorg i kommunen. Brukte einebustader vert selde raskt til unge familiar, men få er til sals.

Må kome sterkare på banen

Kommunen må derfor kome sterkare på banen slik eg ser det. «Vi jobbar med det» seier varaordførar Karen Høidal. Og det er sant. Men det må jobbast hardare, meiner eg. Det er ikkje nok å legge til rette for private utbyggingar i sentrum gjennom reguleringsplanar. Desse store byggeprosjekta treng truleg eit førehandssal på 60 -70 % før ein får finansiering til oppstart. Og til større prosjekt til trangare finansielt nålauge. Kommunen må gå aktivt inn å kjøpe ein andel leiligheiter, som dei kan igjen leige ut til innbyggjarar som dei meiner treng det. Behovsprøvd slik kommunen praktiserar for andre og tredje høgda på legesenteret i Dalevegen. Kor stor eigardelen til kommunen skal vere i disse byggeprosjekta lyt ein kome fram til i forhandlingar med utbyggarane. Det viktigaste er å få prosjekta opp å stå. Fleire leilegheiter i sentrum vil gi betre folkehelse til ei stor gruppe innbyggjarar. Det er den viktigaste vinnaren. Men det blir og meir effektiv kommunal drift av heimetenestene ved eit slikt opplegg. Fleire med hjelpebehov vert samla og dermed unngår heimetenestene å bruke arbeidstida si på bilkøyring opp og ned i byggefelta, ut og inn av bil. Helsepersonellutvalet som la fram sin innstilling påpeika og noko viktig. Ein manglar personale. Ressursane må brukast meir effektivt framover.

Det er berre å hive seg rundt.

Petter Bjørdal