Lufthamnsjef ved Ørsta-Volda lufthamn, Hovden, Sverre Bae (55) sit på kontoret sitt og held rundt eit kaffikrus. «Coffee is a pleasure. True friends are a treasure» står det skrive på kruset. «Kaffi er ei glede. Ekte vener er ein skatt.» Ei gåve frå ein ven. Skattar veks ikkje på tre. Han har fått kjenne på det dei siste tre åra. Då verda plutseleg skifta til ein mørkare farge og eit vanskelegare innhald. Han hadde kjent på det ei stund. Alt var ikkje som det skulle – der nede. Toalettbesøka bydde på problem. Ei nagande kjensle av at noko var gale. Ein tur til legen. Ei ny vending i livet.

– Sjekk deg!

– Prostatakreft. Som lyn frå klar himmel. Eg hadde ikkje tenkt tanken ein gong. Hadde nesten ikkje høyrt om prostatakreft. Det vesle eg visste var at det gjerne råkar eldre menn. Eg var i starten av 50-åra. Dette skulle ikkje skje meg.

Som for mannfolk flest, som Bae seier, var vegen til legen lang.

– Eg skulle nok ha gått mykje før. Mannfolk er generelt for lite flinke til å snakke om underlivet. Der er damer mykje flinkare. Vi må slutte å vere så pysete. Vi må slutte å fleipe om underlivet, og ta det på alvor. Snakk om det, for Guds skuld. Sjekk deg! Det tek så lita tid, berre nokre sekund, men kan gi deg mange ekstra år.

Er open

Etter legebesøket vinteren 2015 har det gått slag i slag. Bae har heile vegen valt å vere svært open om situasjonen. Familie, vener, kollegaer, alle som spør får svar, og Bae oppdaterer også på Facebook om korleis han har det, til vener og kjenningar over heile verda.

– Det har vore både positivt og negativt å vere så open. Men eg tenkjer at det er betre at eg styrer informasjonen sjølv, enn at folk skal snakke og lure i det stille. Det er framleis tabu og vanskeleg for folk å spørje ein kreftsjuk direkte, om korleis det går. Eg forstår det også. Det er oppturar og nedturar. Nokre finn det vanskeleg å snakke med meg om det, andre står fram som ekte vener. Slår på tråden. Bryr seg. Det er i slike situasjonar du ser kva som bur i eit menneske.

Eit godt liv

Kaffikoppen er tom. Bae tek på seg arbeidsjakka og inviterer til ein tur ut på flystripa. Arbeidsplassen han er så glad i. Han er opphavleg frå Nordmøre og er oppvaksen med fem eldre søsken. Livet har vore rikt, fortel han.

–Ein god oppvekst. 35 år i forsvaret der eg fekk sjå og oppleve store delar av Noreg. Åtte av åra var eg i utlandet og opplevde verda. Eg har vener og kjenningar over heile verda. Eg er godt gift med ei Ørsta-dame, og har vorte eksepsjonelt godt teken i mot av familien hennar og folket elles her i bygda. Det var gode 53 år, før sjukdomen råka.

Det eine sekundet står du der i livet, slik du kjenner det. Det neste sekundet kjem slegga bakfrå og slår deg overraskande over ende.

– Det er ikkje enkelt. På ingen måte, men eg har hatt eit oppgjer med meg sjølv. Eg veit kva som ventar. Eg vert ikkje frisk. Det er dette eg skal døy av. Slik vart min skjebne. Eg kan ikkje slutte å leve før livet er slutt.

Alvorleg

Det var i Trondheim dommen falt, i mars 2015, berre veker etter det første legebesøket. Legen pakka ingenting inn. «Du er alvorleg råka. Dette er ein svært aggressiv krefttype. Vi mistenker også spreiing.» Bae vart førespegla eit år. Det har snart gått tre.

– Eg forlangte operasjon. «Skiten skal ut av kroppen», sa eg. Dei fjerna prostata og 42 lymfeknutar frå underlivet mitt. I 18 av dei var det kreft. «Det var lurt av deg å stå på krava. Vi fekk vekk det meste» sa legen til meg etterpå. Eg var aldri villig til å gi meg utan kamp. Det gjer sjølvsagt noko med deg som mann, å fjerne prostata. Men det er prisen å betale for å få leve lenger.

Men frisk vert han ikkje. Nokre tider er blodprøvene gode. Andre gonger ikkje. Det einaste som er sikkert er at det er kreften som vil vinne til slutt. Bae opplever at helsevesenet står på hovudet for han for å gi han det beste dei har. Om det er cellegift, stråling, hormonsprøyter eller tablettar.

– Dei er mine kvite englar. Dei ser mennesket og ikkje sjukdomen. Og det å kunne få cellegift i Volda, og ikkje måtte reise langt vekk, det betyr mykje. Kreftavdelinga i Ålesund er også heilt fantastisk. Dei som jobbar der står der kvar dag i tunge menneskeskjebner, og løftar deg opp.

Heile tida har Bae vore på jobb på Hovden.

– Det er mentalmedisin så det held å kunne gå på jobb!

Kvardagen

Nokre dagar har vore tyngre enn andre. Cellegift gjer noko med kroppen. Men arbeidsgivar og medarbeidarar på flyplassen er informerte og veit at leiaren er sjuk. Bae spelar med opne kort.

– Nokre spør om eg ikkje vil bruke tida mi på andre ting enn å gå på jobb, men for meg handlar det om å sette pris på kvardagen og dei eg har rundt meg. Eg har med meg orda frå ein offiser i forsvaret: «Ein god offiser har evnen til å gi faen minst ein gong om dagen», og det har eg også. Eg har vorte flinkare til å seie nei, og flinkare til å sette pris på det kvardagen har å by på. Du går rett i kjellaren når du får ein slik beskjed som eg har fått. Kva gale har eg gjort for å fortene dette? Var dette alt? Nei. Eg har nekta å gi meg utan kamp. Kreften kan ta kroppen min, men ikkje livet mitt.

Nyleg var han ei veke på Kreta, aleine.

– Eg trivst i eige selskap og med ein bunke bøker. Og sol og varme gjer godt. No skal eg også på gutetur til Tyskland. Eg må gjere ting mens eg kan. Eg kan ikkje tenke at «dette tek eg seinare». Eg kan ikkje planlegge for pensjonistlivet. Eg kan ikkje sitte å sjå i veggen. Det gagnar ingen.

Pårørande

Kvardagen prøver Bae og kona Anne-Karin å halde så normal som mogleg. Nokre gonger er det godt å trekke seg tilbake, halde seg heime. Andre gongar gjer det godt å kome seg ut.

– Vi har to ulike historier rundt sjukdomen min. Ho har ein sjuk mann. Eg er den sjuke. Ein nabo av oss sa: «Den som er den pårørande lir. Den som er råka kjemper». Det stemmer. Men eg har bestemt meg for at eg ikkje skal gi opp, sjølv om eg veit kva som ligg framfor meg. Eg skal kjempe til det siste. Å kjempe, det er det som held meg i gang. Eg gir meg ikkje før det er over. Og dette er mi oppmoding: Sjekk deg. Det er ingenting å vente på. Du kan få så utruleg mykje igjen.

Kreta, aleine.

– Eg trivst i eige selskap og med ein bunke bøker. Og sol og varme gjer godt. No skal eg også på gutetur til Tyskland. Eg må gjere ting mens eg kan. Eg kan ikkje tenke at «dette tek eg seinare». Eg kan ikkje planlegge for pensjonistlivet. Eg kan ikkje sitte å sjå i veggen. Det gagnar ingen.

Pårørande

Kvardagen prøver Bae og kona Anne-Karin å halde så normal som mogleg. Nokre gonger er det godt å trekke seg tilbake, halde seg heime. Andre gongar gjer det godt å kome seg ut.

– Vi har to ulike historier rundt sjukdomen min. Ho har ein sjuk mann. Eg er den sjuke. Ein nabo av oss sa: «Den som er den pårørande lir. Den som er råka kjemper». Det stemmer. Men eg har bestemt meg for at eg ikkje skal gi opp, sjølv om eg veit kva som ligg framfor meg. Eg skal kjempe til det siste. Å kjempe, det er det som held meg i gang. Eg gir meg ikkje før det er over. Og dette er mi oppmoding: Sjekk deg. Det er ingenting å vente på. Du kan få så utruleg mykje igjen.