Dagen før, den 7. mai, hadde det oppstått ein spontan fredsmarsj i Bondalen, der folk strøymde til frå gardane. Den 8. mai var det frigjeringsgudsteneste, og då med eit folketog som gjekk frå Sæbø til Årskogane og tilbake.
Her gjengir vi preika som presten Henry N. Slotten heldt i kyrkja denne fridomsdagen for 79 år sidan:
«En må si at situasjonen for Israel var mørk denne dagen. Foran dem lå det Røde hav og stengte veien. Bak dem stormet egypterhæren frem. De var i den dypeste nød.
Da grep Gud inn. Veien åpnet seg gjennem havet. Og mens folket står frelst på den annen side, ser de fiendehæren skules av det sammenstyrtende hav, og går under. «Således frelste Gud den dag Israel fra Egypternes hånd.»
Dette var får situasjon. Vi stod som ved et hav. Det lå vei fremover. Bak oss og om oss stod fiendehæren, drevet fram av sin desperate Führer. Det såg ut som vårt folk skulle dø der ved dette hav.
Da grep Gud inn. Veien til frelse åpnet seg, og vi står i dag og ser den veldige gjerning Herren har gjort. Fiendehærens jernhæl stopper trampingen på vår hellige jord. Våpnene faller av den, hese herreskrik tystner, det røvede livsrom skrumper inn, som bobler brister deres veldige makt, og synker sammen i støvet.
Havet tok dem og skjulte dem.
Vi ser inn i dette, ser og ser, og kan liksom ikke fatte det. Vi visste det måtte komme, visste det fra første dagen, - og torde nesten ikke tro det.
Hvad skal vi gjøre i en slik situasjon? Vi vet det nesten ikke. Vi griper hverandres hender, griper dem fast, og tar i tankene fatt i alle de hender som rettes mot oss fra de tusener vi ikke kan nå, her heime og der ute, og ønsker til lykke.
Og Norge stiger mot oss som det var – i fred og frihet og det bruser i vårt sinn, sterkt og varmt, som bølgeslag av det nye liv, den nye framtid foran oss.
Og så synger vi som Israel gjorde det, - et fritt folks sang, som i dag stiger sterk og klar fra landsende til annen, og videre utover.
Det er grunn til å synge.
For hvad gikk under da havet slo sammen over dem? Ja, hvem kan tolke det? Hvem kan forme i ord det inngrep av hykleri, av løgn, av maktbegjær og sadisme som naziveldet i disse fem lange år har vist seg å være.
Men la oss prøve:
Der sank Herrefolket, med sin Herremoral og sin store drøm om Herreveldet over alle folk på jorden. Og med dem sank får tiltenkte framtid som et trellefolk, med et eneste mål, og en eneste sjanse og rett til liv: Å være slaver for Herrefolket.
Der sank det system av vold og terror, og systematisert hykleri og løgn, bygd opp av mindreverdighetskjennelse, lav moral og innskrenket forstand, slik vi har møtt det under naziveldet i Norge.
Der sank leirene og gestapokjellerne, som bak sin piggtråd og sine dystre murer, rommet så navnløs en lidelse og nød. Men som klarere enn noe annet åpenbarer nazismens innerste råttenskap.
Der sank «Ministerpresidenten», som svek Norge i den alvorligste stund i dets historie, og hvis navn er blitt opphav til den betegnelse som i alle tider i Norges soge skal stå som en skamplett: «Quislinger». Og med ham sank det kobbel av forræderlakeier han omga seg med.
Der sank «Fylkesførerne» med det blanke snorer over en lav panne og en innskrenket hjerne – og de hese skrik fra det tomme indre.
Der sank alle erstatningene: Fra vår egen Ola og Ola Kåre, Mortensen og Ravnan og skalaen nedetter. Disse menn som gnog på beinet, og hadde det til felles med alle erstatninger: Bare snaue tittelen var så noenlunde ekte.
Et skred av løse eksistenser uhjelpelig skjult av havet.
Der sank de, alle angiverne, som lyttet på kaier og i køer for å kunne angi landsmenn for ussel vinnings skyld.
Og der sank redselen og angsten som de alle omga seg med, angsten som de forstod å fylle alt og alle med, og som de bygde sin makt og framtid på.
Der sank hedenskapen som synte seg i den nygermanske tro og moral, i oppløsningen av all moral og alle rettsbegreper. Og dermed trusselen mot våre heimer og våre barn, og den gamle prøvde rettskjensle og tro, som vi tok den i hellig arv fra våre fedre i grunnlov og bibel.
De sank, de sank.
Vi ser det og synger glade sanger og gleder oss. Gjør vi det av hat og hevntørst?
Nei, nei! Men fordi vi nå står på den annen side som et frelst folk, frelst fra en langsom, fryktelig død på legem og sjel, og kjenner det innerst inne: Nå skjer rettferdigheten fyllest.
Det kostet oss meget.
9000 liv på land og hav. I konsentrasjonsleirer, fengsler, i gestapokjellere vansmektet tusener. Mange måtte flykte fra heim og kjære. En del av landet avsvidd og utplyndret. Og landet ellers ribbet. Moralen fikk i mange lag av folket en knekk.
Men som vi sitter her, vet vi det: Trengselen sveiset oss sammen som aldri før i vilje til liv og seier. Og som vi ser framover i denne stund over et land i yrende vårliv, og med blafrende flagg i solvind, kjenner vi det: Hvad Norge var skal det atter vorde, på land, og bølge og i folkerang.
Tunge dager ligger foran oss. Dager i slit og forsakelse. Vi forstår det vel i dag. Men som landet stiger fram i sin fagre vårdrakt, ser vi i det et symbol på det folkeliv som skal vokse fram i sin dyrkjøpte, nyvundne frihet, bygget på rett, rettferdighet og folkestyre, i innsats av et glad og offervilligt folk.
Og mere: Gud står attåt. Det har vi fått merke i disse trengselens år, klarest som det laga seg for oss til slutt. Så kan vi si med hjertets overbevisning. Således frelste Gud den dag det norske folk fra nazistenes hånd. Derfor er der i vår sang i dag en innerste tone og lovsang til vår Gud: Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud. Landet ville han beskytte skjønt det mørkt såg ut. Alt hvad fedrene har kjempet, mødrene har gredt, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.
Det skal legge lovsang inn i vår framtid, og det store håp over den.»