Hulda Garborg-metoden og en mer historisk metode eksisterte nå side om side. Men disse kunne også havne i konflikt. Hvor amper en slik diskusjon kunne arte seg, finner man eksempel på da noen kvinner fra Ørsta i 1946 ville lage sin egen bunad etter andre idealer enn de bunadnemnda for Sunnmøre representerte.

På 1930-talett hadde det kommet et forkle fra Ørsta til Sunnmøre Museum som vakte begeistring både i husflids- og museumskretser. Forkledet, som ifølge det broderte årstallet var fra 1819, hadde frittstående figurer i smettevevingsteknikk, og skilte seg fra de andre bevarte forklærne.

Forkle

Flere mente at forkledet derfor kunne være et godt utgangspunkt for en egen bunad for Ørsta. Men siden de i Nordfjord hadde funnet slike forklær som var eldre, og at de hadde laget bunad etter dem, slo Ørsta-kvinnene fra seg å bruke forkledet til bunad. For å finne forelegg som var mer typiske for deres sted, satte de inn en annonse i lokalavisa Møre-Nytt.

Den selvoppnevnte bunadnemnda for Ørstabunaden fikk god respons på annonsen, men det var først og fremst broderte småplagg folk hadde å vise fram. Nemnda mente likevel at også stakken hadde vært brodert, siden en lokal regle sa: «Stakken var blå og krotsaum derpå, skaut og pannelin var kvitt som vinterrim». De broderte lommene hadde en del fellestrekk i mønstrene, og nemnda bestemte seg for å ta utgangspunkt i disse. I tillegg valgte de å bruke noen mindre broderimotiver fra dåpsluer, belter og brudgomsseler. Hanna Moe og Aslaug Hagen, som hadde gått tegneavdelingen ved Industriskolen i Oslo, tegnet av mønstrene. Designhjelp fikk de av kunstneren Karl Straume som «såg over alle mønstra våre, korrigerte og retta her og der, og såg ogso til med fargane», forteller Mina Velle.

«Slunken og smal»

Resultatet ble en mørk blå livkjole med broderi på stakk og liv, og høsten 1946 dro noen av nemndmedlemmene til Ålesund for å legge fram mønsterutkast og foreleggene for Sunnmøre Husflidslag. Etter eget utsagn møtte de her stor forståelse og velvilje, og fikk lovord for framlegget sitt. Fru Flor, som var Husflidens mønstertegner, broderte i etterkant av møtet litt av mønsteret til dem, og utformet broderimotiv til lomme og belte. Ørstakvinnene syntes Flors bearbeiding var fin, men litt i minste laget, forteller Velle: «Når me no såg det avsauma, tykte me, at det verka litt lite i format og me forstørra det, og forandre det ein grand».

Da Ørstabunaden var tema på styremøtet til Sunnmøre Husflidslag i januar 1947, mente de imidlertid at bunaden ikke burde lages på denne måten. Spesielt opptatt var de av at Ørstabunaden ikke hadde forkle. I et brev til bunadnemnda i Ørsta skriver de at da Sunnmørsbunaden skulle gjenreises og renskes, var det grunnleggende prinsippet at den skulle være stilrein, ellers var arbeidet forgjeves. «Nu vil dere sløife forkledet, som er en stilnødvendig bestanddel av drakten. Dessuten vil dere gjøre stakken slunken og smal», skriver Husflidens bestyrerinne. Hun understreker at et hvert moderniseringsforsøk var en forfuskning og en spire til fornyet forfall, som Husflidslaget ikke kunne medvirke til. De tilbød seg imidlertid å hjelpe til med en bedre bunad om nemnda var interessert i det.

«Stilrein»

Dette utløste en heftig brevveksling. Allerede to dager seinere mottar Sunnmøre Husflidslag er brev fra Marta Øie i bunadnemnda i Ørsta om at dette måtte bero på en misforståelse. Etter møtet året før var de overbevist om at «planene våre stort sett var godtekne». Hun understreker også at deres intensjon var at bunaden skulle være stilrein og bygd på det gamle fra Ørsta, både når det gjaldt mønster og fasong. Det var ikke meningen at stakken skulle være kort og smal, men være lik de andre Sunnmørsbunadene. Det var imidlertid riktig at de ikke hadde tenkt seg noe forkle, siden det ikke ble brukt i Ørsta fra gammelt, skriver hun. Øie legger også til at hun håper at ikke Husflidslaget med brevet sitt mener at nemnda som har jobbet med Ørstabunaden har drevet forfusking og gitt spire til forfall.

Stakkebord

Et noe krassere brev datert 13. januar kommer fra Mina Velle som skriver at «Bunadnemnda i Ørsta vil sovisst ikkje fare med noko moderniseringsforsøk til forfusking og forfall til bunadane våre. Vi hev so truverdig som mogeleg halde oss til dei stadeigne og gamle mønster». Hun benyttet også anledningen til å la Sunnmøre Husflidslag få passet sitt påskrevet: «Sunnmørsbunadene i dag er nok ikkje alle so som dei eingong var opprinneleg». Også hun understreket at fasongen på denne bunaden skulle være lik de andre Sunnmørsbunadene, men at de ville ha en brodert bord nede på stakken, «soleis som det etter segni skal ha vore bruka her i bygda».

Den buede nedrekanten på stakkeborden hadde de gjort rikere enn originalmønsteret på lomma for å få mer fasthet i møsteret, skriver hun. Hun understreker imidlertid at det var gjort på en slik måte at stilen ikke ble brutt. Hun forklarer også at store broderte forklær ikke ble brukt i Ørsta, og at kunstneren Karl Straume mente at forkledet virket «overlesset og urolig, og uten det rette fargespill». Ungdommen ville dessuten ikke ha en bunad med et slikt forkle, men en med broderi, slik som de andre bunadene.

«Frarådes»

Ragnhild Vogt-Svendsen, som hadde blitt bedt av Husflidslaget om å være konsulent i saken, skriver i et brev at om forkledet kom bort, ble også draktens karakter borte. Broderi på stakken hadde man ikke i noe tilfelle kunnet påvise, og en bunad kunne ikke lages ut fra et sagn. Hun syntes dessuten at broderiet på Ørstabunaden «mangler den friske ynde og gratie som udmerker de gamle mønstre». Etter hennes mening ville en slik Ørstabunad bety «en så helt gjennomgripende forandring af Sunnmørsdragten at det på det aller bestemteste må frarådes». Hun minner samtidig om at Hulda Garborg i sin tid forandret Hallingdrakta etter sin egen smak, og at «denne feil kjemper de enda med at få rettet dernede».

Sunnmøre Husflidslag tilbød seg å hjelpe bunadnemnda i Ørsta med et nytt utkast, der man tok utgangspunkt i Søre Sunnmøre-bunaden, men med det smettevevde forkledet fra Ørsta i stedet for forkledet fra Dalsfjord. Ragnhild Vogt-Svendsen tilbød seg også å brodere et slikt forkle som siden kunne settes opp som vev. Dette ble tatt i verste mening. 23. april svarer Ørstabunad-nemnda at de nå nesten hadde vent seg til brutte løfter fra den kanten og at de heretter ikke skal besvære Vogt-Svendsen og Husflidslaget med sitt bunadarbeid. Med brevet fratar de også Husflidslaget fra deres løfte om å hjelpe dem. Ville noen absolutt ha et forkle til bunaden skulle de klare å lage dette i Ørsta, skriver de.

Ørstasaumen

I 1947 vedtok Bunadnemnda for Ørsta, på tross av Husflidslagets anbefaling, at Ørstabunaden skulle sys av svart eller blått ullstoff, uten forkle. «Me kan ikkje finne at forkle med prydsaum nokon tid har vore bruka i Ørsta. Derimot seier dei gamle at stakken var blå og krota derpå. Me vil difor ikkje ha forkle på bunaden» skriver de i vedtaket. Broderiet skulle brukes slik: «Bord rundt stakken nede ca. 30 cm breid. Sauma roser på ryggstykket og bryststykket og lomme og belte. Rundt utskjeringane på livstykket skal saumast pyntesting, ca. 1 cm breitt, eller setjast på ein 1 mm breid kant av raudt ty. Fargane på prydsaumen skal uttakast så godt som råd er etter den gamle Ørstasaumen».

Om man ville ha flatfoldet eller piperynket stakk, var valgfritt, men sidden skulle være ca. 20 cm fra gulvet målt med sko på. Livet skulle være dypt utringet, firskjært framme og avrundet i halsen. Livet skulle hektes framme og livlinjen skulle være på sitt naturlige sted med belte rundt.

Ørstahuva

Skjorten var sydd av hvit lin med hullbord etter et 100 år gammelt mønster fra Håvoll. Den skulle også ha et brodert motiv på skulderen. Lommen skulle ha lommelås etter en lomme fra Aasen.

I vedtaket står det at høgehue med rosesauma kant var det eldste hodeplagget fra Ørsta. Men siden kollehua, som de kalte «Ørstahuva» hadde blitt brukt i Ørsta i 100 år, kunne begge luetypene brukes til bunaden. Alternativt kunne man ha et skaut med samme type broderi som på skjorta. «Raude ullhoser» skal det helst vera, men svarte kan også brukast», skriver de. Til bunaden kunne man også bruke en piperynket kep som i likhet med den gamle kirke-kepen var like lang som livkjolen.

«Fantasidrakter»

Debatten om Ørstabunaden var imidlertid ikke over, og høsten 1947 går den over til avisene. 24. november blir hele konflikten brettet ut over en helside i Møre-Nytt. Her gjør Ørstabunad-nemnda rede for sitt arbeid med bunaden, og påpeker at Husflidslaget ikke har noen lovparagraf som sier at det skal vært forkle på en bunad. Dessuten: «Alle bunader med prydsaum er fantasidrakter, fra de første sting på bunadkjolene til i dag. De gamle sydde av fri hand og fritt etter fantasien. Og i dag fantaseres det bare litt videre med å sette sammen etter disse gode gamle fantasimønstre».

Vogt-Svendsen understreker på sin side «At Husflidsstyret ingen myndighet eller makt har til å hindre en slik omordning af drakten som dette, er vel nokså klart for de fleste. Det eneste de kan foretage sig er retledning, advarsel og eventuelt nekte samarbeide».

Klara Semb

Flere prøvde å ta Klara Sembs uttalelser om lokalt broderi til inntekt for Ørstabunaden. Men da kommer Semb selv på banen med et avisinnlegg om at det nettopp var nyskaping av dette slaget hun advarte mot: «Bunader med stemplet uekte på seg». De vokser opp over hele landet nå, forteller hun. «Det er ikkje stor skilnad på dei, anten dei er laga i Nordland, Buskerud, Østerdal, Oppland eller ein annan stad. Dei er sauma av mjukt slaskete vyrke, er alltid utan forkle og hev mykje prydsaum».

Det var med sorg og undring hun hadde sett den nye Ørstabunaden, forteller hun. Hun hadde ikke trodd at bunadene kunne begynne å gli ut igjen på Sunnmøre. Siden hver rose hadde sin faste plass, gikk det ikke an å plassere broderiet hvor som helst, påpekte hun. Keiserkrona, som hun kalte motivet på Ørstabunaden, kunne ikke settes på livet. Forklerosene skulle dessuten gå igjen i ryggen på livet, og når bunaden var uten forkle, ble jo dette umulig. Hvorfor de ikke ville ha det vevde forkledet, kunne hun ikke forstå. At Søre Sunnmøre og naboområdet Nordfjord påvirket hverandre i draktskikken var bare helt naturlig, mente hun. Hun mente også at broderiet virket stivt, tungt og ufritt med det samme motivet rett opp fra stakkekanten.

«Trugne forfedre»

Dette utløste en skare av motinnlegg. Flere pekte på at Klara Semb aldri hadde blitt spurt om å være noen bunad-dommer, og at det blant bygdens egne folk ikke hadde kommet opp noe ufordelaktig om bunaden.

Leserinnleggene viser at det at mønsteret var tegnet og sydd etter gamle ting fra Ørsta var viktig for folk. «Våre roser som De so stygt kritiserar, er laga av våre forfedre i trottig strev i ledige stunder frå gardsarbeidet», skriver en innsender. «Desse roser er det vi har samla og sett på bunaden vår for å verna dei for ettertidi og til minne um våre gamle, trugne forfedre». En annen skriver at en bunad med et forkle fra Nordfjord og et liv fra Vigra umulig kunne utgjøre en bedre bunad for Ørsta enn en som var laget etter lokale mønster.

Ideologi

Prosessen bak og debatten rundt Ørstabunaden viser tydelig at selv om hverken Ørstabunaden eller Ragnhild Vogt-Svendsens Sunnmørsbunader var kopier av folkedrakter, var ideologien bak dem vidt forskjellig. Mens Bunadnemnda for Sunnmøre som lagde de nye Sunnmørsbunadene på 1920-tallet, mente at man måtte forholde seg til det man hadde historisk belegg for, mente Bunadnemnda i Ørsta at all rosesaum var fantasi, og de derfor stod fritt til å gjøre som de ville, slik de gamle også hadde gjort.

Heri ligger også et ulikt syn på hvordan man forholder seg til eksperter. I prosessen med Ørstabunaden var det de lokale som visste best, mens det på de andre Sunnmørsbunadene hele tiden ble argumentert med vurderingene og kunnskapene til Klara Semb og Ragnhild Vogt-Svendsen. Dette ekspertsynet skulle bli ytterligere forsterket nettopp fra 1947, da Statens bunadnemnd ble opprettet. Ironisk nok skulle dette slå tilbake på Ragnhild Vogt-Svendsens Sunnmørsbunader.