Eg er glad i songane og maten. Eg verdsett helsingane i posten frå vener eg saknar. En synes det er fint å lese om tilsette i bedrifter som vel å gje julegåvene sine til nokon som treng pengane meir. Om vaksne som oppdagar barnet i seg sjølv – dansande rundt eit tre «fordi det er jul».  Eg elskar høgtidsstunda i kyrkja juledag; stillheita før klokkene kimar og augeblinken da organisten regelrett legg seg over orgeltangentane og fyller rommet med eit himmelsk «ære til Gud i det høgste». Eg ser frem til kviledagar, med god tid.

Samtidig er dagane i desember fylt av møte med dei sårbare fortellingane. Om å føle seg åleine i verda, uroleg for framtida. Om den utrygge og tilgjorte stemninga rundt bordet. Om utakknemligheit og sjølvsagtheiter. Om nokon ein mista – i eit vinterkledd Norge, i eit krigsramma Aleppo.

Jula er den mest samansette høgtida eg veit om. Eg kjenner på glede, eg kjenner på uro.

Og kanskje er det ikkje så rart? Kanskje er det nettopp slik det må vere?

Jula er samansett fordi livet er samansett. Ein lapskaus av motstridande kjensler og erfaringar.

Livet tar ikkje pause i jula. Det vert forsterka. Det skjøre vert skjørare. Det vakre, vakrare.

Eg lengtar etter ein julebodskap som tåler alt dette, som tåler alle kontrastane som utgjer liva våre denne desember. Som ropar ut at «perfekt jul» er ein illusjon; har alltid vore det, vil alltid vere det.

Eg lengtar etter ein julebodskap som har plass til dei som ber på positive forventningar til juledagane, men som og kan romme dei som ikkje kan sjå at januar kjem raskt nok.

Eg lengtar etter noko ekte. Noko sant. Nokon som tåler meg. Ein som ikkje ber meg ta meg saman, men som evner å ta i mot meg. Meg og lapskausen min.

Eg trur at den bodskapen finnes. Eg trur at Han finst.

Julenatt skjedde eit under – eit vendepunkt som for alltid forandra menneska si historie.

Vendepunktet var ein fødsel. Gud, skaparen, vart ein nyfødt. Eit menneske som levde blant menneske, som veit kva vi står i.

Eg vil aldri forstå rekkjevidda av det.

At Gud sameina seg med det menneskelege. At han tok det sårbare, vakre, menneskelege opp i seg.

Men eg er glad Han gjorde det. For det tyder at julebodskapen er eit ja til livet, eit ja til alt menneskelege. Eit ja til sann glede. Eit ja til ærleg sorg.

Gud tåler begge deler. Han rommer begge deler. Og han vil og kan ta i mot begge deler denne jula.

For han var ikkje berre menneske. Han er også Gud. Ein Gud som fortsatt er i blant oss på jorda med sin Heilage Ande. Ein Gud som ikkje ber oss ta oss saman, men ta i mot. Ta i mot han og alt det han vil gje oss: trøyst i sorga, fridom til å vere oss sjølve, mot til å sette ord på det usagte, styrke til å be om tilgjeving. Livsglede, håp og nåde. Masse nåde.

I jula blir vi minna om noko av det mest grunnleggande og sant menneskelige. At vi treng kvarandre. Det viste Jesus oss då han vart ein nyfødd. Han hadde ingen ord, men han såg inn i andletet til mor si, slik nyfødde sidan har gjort det, med det sterkaste språket vi kjenner til. Den verjelause sitt opne andlet som seier: «Eg treng deg.»

Det er nokon som treng deg denne jula. Og du treng dei.

Gjer som Gud, bli menneske i jula. Eit menneske som våger å møte andre opent og ekte. I sann glede, i ærleg sorg.

Lykke til og signa høgtid.

Ruth Eva SollieSokneprest på Vartdal