av Knut Hustad

Forsyningsnemnda og lensmannen hadde begge kontor i Kaihuset. No hadde lensmann Martinus Riise igjen teke over lensmannsstillinga etter ”krigslensmann” Ola Kåre Skylstad. Denne tredje fredsdagen pågreip Riise to tyske soldatar. Den eine av tyskarane opna eld, og heimefrontsoldatane Oddvin Vatne og Petter Krøvel vart trefte. Begge overlevde. Nokre minutt seinare vart lensmann Martinus Riise, og tyskaren som opna eld, også skotne. Begge døydde seinare av skadane. Alfhild vart vitne til det som skjedde. Men ho har aldri fortalt offentleg om det ho opplevde. Før no. Ho har sin eigen teori om kvifor tyskaren opna eld.

Lensmannskontoret var i tredje etasje i Kaihuset, ein etasje over kontoret til forsyningsnemnda. Denne dagen var John Riise, son til lensmannen, saman med far sin på kontoret.

I same etasje hadde også kommunekasseraren, Johan Holen, kontor. Også han var på arbeid denne dramatiske maidagen i 1945.

Då Alfhild kom på jobb att etter middag, sikkert litt før klokka 13, var også Bertha Riise (Lensmanns-Bertha) og Randi Strandmann i huset. Lensmanns-Bertha vaska kontoret til faren. Randi Strandmann skulle vaske salen (kommunesalen/storsalen), men ho hadde nettopp blitt beden om å gå derifrå. Ein eller fleire heimefrontsoldatar hadde teke skjul der inne.

Visste om tyskarane

Alfhild visste kva som skulle skje. Ingen på huset hadde offisielt fortalt henne det, men i vennegjengen kvelden før hadde ho fått vite at to tyske soldatar hadde kome til Lekneset og at dei neste dag skulle til Sæbø. Kommunebåten låg fredag parat ved kaia ved kommunehuset, og skipper for dagen var Alfred Strandabø. Det var meininga at båten skulle hente dei to tyske soldatane.

Men det vart ikkje trong for skyss. Johan Leknes kom nemleg roande over fjorden i båten sin, og dei to tyskarane var med som passasjerar. Då båten nærma seg land, høyrde Alfhild og Randi Strandmann at lensmann Martinus Riise og sonen John kom ned trappa og gjekk ut.

Gjennom eit av vindauga på kontoret såg Alfhild og Randi at båten la til kai rett ved kaitrappa og at dei to tyske soldatane helsa og vart tekne imot av lensmann Riise og sonen John. Alvhild såg også at dei to snakka med Leknes-Johan. Alfhild fortel at det var ingen heimefrontsoldatar å sjå. Men ho visste at ein eller fleire var inne på salen og at nokre gøymde seg i området utanfor kommunehuset.

– Hvem skjøt?

Dei to tyskarane pluss lensmann Riise og John kom no opp gjennom trappa, men Alfhild vart svært overraska då dei fire no kom inn på forsyningsnemnda sitt kontor der ho og Randi Strandmann var. Ho vart overraska fordi lensmannen sitt kontor var oppe i tredje etasje. Lensmann Riise og tyskarane var uniformerte.

– Tyskarane hadde på seg kapper… nei, capar, hugsar Alfhild. – Difor kunne vi ikkje sjå om dei hadde våpen under.

John Riise var den siste av dei fire som kom inn på kontoret og var iferd med å setje frå seg ryggsekkane til dei to tyskarane. Då høyrde Alfhild at det kom fleire opp gjennom trappa. Og det dukka opp to-tre heimefrontsoldatar i døra til kontoret.

Då kom det ein øyredøyvande smell. Alfhild kipte seg skikkeleg, men vart raskt klar over at ein av tyskarane hadde løyst skot.

– Hvem skjøt, hvem skjøt? Ropte han som skaut og flytte seg rundt inne på kontoret. Så gjekk han raskt inn på det rommet som vart kalla ”Det indre kontor”.

Jon S. Vatne kom først inn av heimefrontkarane. Oddvin Vatne og Petter Krøvel kom etter, omtrent samstundes, men Oddvin var først. Dei to sistnemnde vart begge trefte av kuler frå tyskaren. Petter Krøvel greidde å gå ut att i gangen og vart så dregen inn på kommunesalen. Oddvin ynka seg, men greidde å gå bort til og leggje seg framover skranken. Alfhild høyrde tydeleg at han sa: ”Eg fekk det”.

Oddvin sin bror, Jon S. Vatne, hjelpte Oddvin frå skranken ned i liggjande stilling på golvet. Han drog så opp kleda på overkroppen til Oddvin. Det var ingen tvil – kuler hadde treft Oddvin i magepartiet. No snudde Jon broren rundt slik at han vart liggjande på magen. Då såg Alfhild Myrhol det heilt klart; i alle fall ei kule hadde gått tvers gjennom kroppen til heimefrontsoldaten Oddvin Vatne

Alfhild tenkte på å ringje til legen, men det vart ikkje gjort fordi ho visste at legen ikkje var heime. Seinare fekk Alvhild vite at telefonen heller ikkje verka på dette tidspunktet, men det var altså ikkje difor at ho ikkje ringde.

– Dei må avvæpnast!

Lensmannen og dei to tyske soldatane var no inne på Det indre kontor. Etter kvart gjekk også John Riise inn og sa til lensmannen at ”dei må avvæpnast. Dei har våpen!” Omtrent samstundes såg Alfhild ut gjennom døra at Lensmanns-Bertha kom gåande ned i trappa frå etasjen over. Ho hadde sjølvsagt høyrt skytinga:

- Er det han far? spurde ho.

– Nei, svara Alfhild, - det er …

Så small det igjen inne på Det indre kontor. Alfhild såg ikkje kven som skaut, eller om nokon vart treft, men ho fekk tydeleg med seg at John Riise rauk på den eine tyskaren og pressa han hardt opp mot veggen ”her i kråa”.

Alvhild fortel klart og tydeleg medan ho går frå punkt til punkt inne på det som var forsyningsnemnda sitt kontor og Det indre kontor. Eg grip meg i å tenkje at eg, som tidlegare politimann, gjerne skulle ha teke eit vitneavhøyr av henne, eller hatt henne med på ein rekonstruksjon.

«Eg veit ikkje kvar eg fekk makta ifrå», fortalde John Riise seinare, men han greidde å halde tyskaren fast. Så kom Jon S. Vatne til, rette våpenet mot tyskaren og greidde å skyte han utan å treffe John Riise. Tyskaren vart treft i underlivet, og det er kulehola etter desse skota vi den dag i dag kan sjå i veggen mellom gangen i andre etasje og Det indre kontor og som stoppa i eit trappetrinn.

Rømingsvegen

Om Alfhild ikkje var skikkeleg redd før, så vart ho det i alle fall no. Før ho sprang ut døra og opp trappa til tredje etasje saman med Lensmanns-Bertha, såg ho lensmann Riise sitjande på ein stol inne på Det indre kontor. Seinare fekk Alfhild vite at også lensmann Riise på dette tidspunkt var treft av ei kule. Han døydde fem dagar seinare på sjukehuset i Volda.

Johan Holen, kommunekasseraren, var saman med Alvhild og Lensmanns-Bertha i tredje etasje. Jentene gøymde seg bak kvar sin mjølsekk medan Holen gøymde seg bak skorsteinspipa. Han vart likevel ikkje ståande så lenge der. Han sprang bort til taljen som vart brukt til å heise opp mjøl med, drog med seg eit tau frå han og bort til eit vindauge som vende mot butikken til Nils Haugen. Holen kasta tauenden ut gjennom dette vindauget, og Bertha og Alfhild klatra ut – Bertha først. Til slutt kom Holen sjølv. Lensmanns-Bertha sprang og gøymde seg i Prestegardshagen, kommunekasserar Holen sprang i skjul nedom kaihuset. Alfhild pilte rett heim.

Dagen derpå

Alfhild har ingen problem med å vedgå at ho fekk reaksjonar i tida etter skytinga på Kaihuset. Ho vakna meir enn ei natt av di ho drøymde at ein tysk soldat stod framfor henne og ville skyte henne. Men dagen etter, laurdag den 12. april, møtte Alfhild på jobb klokka 09 som vanleg. Ho starta dagen, også som vanleg, med å fyre opp i omnen. Men ein vanleg arbeidsdag vart det ikkje …

Under samtalen legg eg merke til at Alfhild slett ikkje er fordømmande mot nokon av dei som var til stades under skytedramaet på kaihuset den aktuelle dagen, heller ikkje mot den tyske soldaten som skaut først.

– Sjølvsagt har også eg tenkt mykje på kvifor det vart skyting, men eg trur slett ikkje at tyskarane kom for å drepe lensmannen. Kanskje var det så enkelt at dei to soldatane vart overrumpla då norske heimefrontsoldatar plutseleg stod i døra med våpen i hand?

Ute har det vorte mørkt. Det er på tide å seie adjø. Vi gjev kvarandre ein god klem. Og eg kjem til å tenkje på Halvdan Sivertsen sin song ”Førr ei dame”.

Fjellturane

Eit par dagar seinare sit Alfhild og eg saman ved kjøkenbordet hennar. Plutseleg spør ho meg om eg har vore på Galdhøgpiggen. Så vert vi sitjande og snakke om ei felles interesse – turar til fjells. Det kjem fram at ho har vore på både på Noregs høgste fjell og dei fleste av dei kjende bondalstoppane som Grøtdalstinden, Skårasalen og ikkje minst Dalegubben.

Heilt til slutt spør eg om nokon frå ei avis, ei bygdebok, eller andre har bede henne om å fortelje si historie krigen. Svaret er nei, men eg vart avhøyrd av politiet like etterpå.

– Men hadde du stilt opp om nokon hadde spurt deg?

– Nei, sikkert ikkje. Eg har ikkje likt å snakke om dette.

PS: Ei spesiell takk til Ellen Hustad Vinjevoll. Tusen takk også til dei tre andre barna til Alfhild; Reidun, Bjørn og Astrid og svigersonen Per Olav. Utan stor hjelp frå desse hadde vi ikkje fått vite den dramatiske historia til Alfhild frå denne aktuelle dagen.