Det var stendig nye vinner på ein gard på 1950-talet. Ei av haustvinnene var saueklipping. Det var hardt arbeid, og vart difor gjort av kvinnfolka. Karane si rolle var avgrensa til å kvesse «skjærå» - eller sauesaksa. Sauen vart velt på sida, og så batt ein saman begge bakføtene og ein framfot like ovanpå klauvene. For å få sauen litt opp frå melen, vart han dregen opp på ei snudd sildekasse, og så var det berre å sette seg attåt på fjøskrakken og byrje å snøyde frå halsen og attover. Ulla måtte sorterast nøye i tre kategoriar: fellen, lårulla og bukulla.

I tidlegare tider vart all ulla spunnen heime til både spøting og veving. Men i min barndom var det fikta å levere det meste av ulla til O. A. Devold Fabrikker og ta ferdigvarer i byte. Det er ein slik byatur med mor til «Longevågsutsalet» for å byte ull eg her skal fortelje om. Den turen eg hugsar best, av årsaker som vil kome for dagen etterkvart, måtte vere det året eg byrja på skulen, altså hausten 1956.

Opp midt på natta

Mor gjorde alt klart til reisa kvelden før og la fram reisekleda våre. Ho stasa seg alltid opp når ho ein sjeldan gong skulle på byatur. Ho tok på seg kvit bluse og ei grå drakt  med innsvinga, kort jakke og hatt og kåpe. Ho vaska det lange håret sitt, fletta det og sette det opp i ein tut, og ho laga luftige bylgjer framme på hovudet med krulltanga, som ho fjelga på komfyren. Ho tok på seg halssmykke, og eg trur ho jamvel hadde ein BH.

Rutebåten «Rauma» la frå kai på Bjørke klokka halv seks om morgonen for å starte på den lange og kronglete ferda ut fjorden til meierikaia i Ålesund, der ho la til sånn i elleve-halvtolv-tida. Før halv fem vart eg vekt av mor. Då hadde ho alt vore oppe ei rid, var kledd og hadde stelt i stand mat til meg. Det var tungt for ein sjuåring å stå opp midt på natta vinters dag, og matlysta var ikkje på topp. Eg vart nok meir eller mindre kledd på i halvsøvne.

Om bord i «Rauma»

Så barst det ned Erkebrauta i nattemørkret den vesle kilometeren til Bjørkekaia. Dette var i november, og det var ofte barfrost og stjerneklart. Eg kan ikkje hugse at mor bar på noko anna enn veska si, så far hadde nok levert ullsekkane på båten kvelden før.

Ved kaia låg «Rauma» allereie med dampen oppe og alle lys og lanterner tende. Me gjekk opp landgangen på dekk og inn i gangen på babord side. Til venstre var ei dør med eit skilt der det stod Sykelugar. Eg hadde berre sett inn ein gong før, då døra stod halvopa, og då låg det ein mann i frakk på benken der inne. Det vart eg svært skremd av og likte ikkje å gå forbi denne døra etter det.

Men nokre meter lenger atte var lukene ned til maskinromet. Dei to lukene stod alltid halvopne. Der nede var sjølve eventyret. Det kom eit sterkt, gult lys opp gjennom lukene og ein varm ange av olje og grease, og eg kunne høyre kor maskinen prusta og stynde der nede. Å, kor eg drøymde om ein gong å få kome ned dit og sjå.

Eg ville stanse ved luka og stå der ei stund berre for å sjå og høyre og lukte, men det var ikkje mor med på. Rett att i salongen med dei glasa svingdørene skulle me.

Giæver sitt kongerike

I salongen var det sofabenkar i raudt kunstskinn vis-à-vis kvarandre, og med bord i mellom. Eg fekk instruks om å sitje på innsida mot veggen med mor framfor meg.

Der me oftast sat, hadde eg fri utsikt til luka inn til byssa. Det var stuerten Giæver sitt  kongerike. Giæver var ein rund og blid nordlending som var på fornamn med alle i fjorden. Han dreiv også litt tuskhandel på si med fjordfolket. Kulepennar, fyllepennar og ymse anna, for å seie det slik. Under luka var ein glasdisk der Giæver sette fram mat og drikke, som han selde til dei reisande.

Dei aller fleste hadde niste med på byaturen, og det hadde me òg, så handelen vår avgrensa seg til ei lita kaffikanne til mor og ei lita brusflaske til meg. Appelsinbrus frå Høibergs Mineralvandsfabrik med det umoglege namnet «Squash». Men eg hadde alt på 17. maifesten lært av dei eldre, verdsvande gutane at dette skulle uttalast som «Skås». Og nåde  den som bomma på dette karsstykket og sa «Skuass» – eller noko endå meir forsmedeleg.

Draumen om eit smørbrød

I glasdisken til Giæver var det også sett fram smørbrød. Og forlate mi synd, eg har reist i inn- og utland, budd på femstjerners hotell og ete på femstjerners restaurantar i hopetal, men sjølv i dag, 60 år etter, kan eg ikkje minnast å ha sett slike smørbrød nokon stad som hos Giæver på «Rauma». Det var smørbrød med gulost – med tre tjukke skiver ost i rullar oppå skiva, og osten var pynta med både raudt og grønt. Det var skiver med kjøttpålegg, der pålegget låg kunstferdig krulla saman i ein umåteleg dunge oppå eit salatblad, pynta med majones, tomatbåtar og skrevande agurkskiver. Der var, gode gud, karbonadesmørbrød med speilegg på, dette vedunderlege salatbladet under og ein dusk persille på toppen.

Det hende det kom nonsjalante karar om bord, alltid karar, og kjøpte seg både eitt og to smørbrød med ei flaske lagerøl til. Eg sat som trollbunden og såg korleis dei sessa seg med smørbrødfatet. Det første dei gjorde til mi store undring var å plukke bort alt som var grønt og leggje det på kanten av fatet før dei langa inn med kniv og gaffel.

Det var ein av mine største draumar at eg ein gong skulle få eit slikt smørbrød frå Giæver sin disk på «Rauma», men det hende aldri, og det var heilt utenkeleg å be om det.

Keisemd og dannelse

«Rauma» snigla seg ut fjorden på kryss og tvers med tallause stoppestader. Passasjerar gjekk av og på, og billettøren gjekk nye rundar. Alle helste på kvarandre og snakka kjentfolk. Det var ikkje så mykje eg fekk sjå av folkelivet på land, der eg satt klemd mellom mor og veggen i salongen, særleg om det var fjøre sjø og me såg rett inn i fenderane på kaia.

Hine ungane om bord sprang inn og ut gjennom svingdørene og heldt leven. Dei  tyktest å vere høgt og lågt når båten la til kai, men ikkje eg. Det var udanna å fare slik å renne, sa mor, så då var den saka avgjord.

Mor var frå fremste Bondalen og umåteleg sjøredd all sin dag. Ein gutunge i frislepp på fjordabåten, noko som attpå til var udanna, hadde ho ikkje nervar til. Attpå alt var ho midt i førtiåra då eg kom til verda, og like engsteleg som eldre mødrer gjerne er.

Eg hadde eit nytt Donald-blad som eg hadde spart til turen, men sidan eg hadde lært å lese, så varte ikkje det lange stunda. Det var keisamt å sitje der gjerandslaus og sjå på smørbrøda til Giæver, men eg visste at mor ikkje var til å rikke, og timane gjekk.

Mor vert omsverma

Langt ute i fjorden kom det på tre lystige karar. Dei svinga innom luka til Giæver og kjøpte seg lagerøl, og i det dei snudde seg for å gå att i salongen, fekk dei auge på mor. «Nei, so forsyne mej, e›kje de› ‹o Villja-Andrea også so e› ute å fer?» Eg vart straks på vakt, for eg hadde aldri før høyrt noko kalle mor for Villja-Andrea.

Dei lystige karane slengde seg utan vidare ned på benkane ilag med mor og meg, og det vart ei oppattminning om stemne og dansing og syklar og sommarkveldar som eg aldri hadde høyrt eit knyst om. «Kan du hugse denj gongjenj,  Andrea?» log dei og forsynte seg med meir drikke, som ein av dei hadde i veska si under bordet. Og så log dei endå meir. At mor nokon gong skulle ha sykla, var for meg heilt ubegripeleg, enn seie dansa.

Eg kunne sjå at mor vart brydd, men samstundes vart ho også litt lystig på ein måte  eg likte dårleg. Eg vart skikkeleg harm på desse karane og tenkte at dei var i alle fall udanna.

Ei formue skiftar eigar

Karane hadde meir kjentfolk om bord, og etter å ha søsa frå seg med mor, flytte dei seg heldigvis lenger bak. Då dei reiste seg, drog ein av karane opp lommeboka si og rette fram ein tikronesetel til meg: «Dinnje ska’ du ha slik atte du kanj kjøpe dej noke godt i bya».

Harm var eg før, men ovadotten vart eg no. Eg hadde aldri eigd ein tikronesetel før. Det var ei ubegripeleg formue for ein sjuåring i 1956. Det lengste dei finansielle draumane mine rakk, var ein gong å kunne kjøpe karamellar for ei heil krone. Det var tjue karamellar, det. Og for ti kroner vart det 200 karamellar, kunne eg rekne ut. Eg tvilte på at det fanst så mange karamellar i glaskrukkene til Buda-Jakob.

Gnomen på loftet

Etter å ha kryssa Flisfjorden, som var fjordafolket sin skrekk i dårlig vêr, gleid me under Vegsundbrua og ut på Aspevågen, der «Rauma» la til ved meierikaia i elleve-halvtolv-tida. Då var det berre å samle saman pakkenellikane sine og kome seg på land. Eg kan ikkje hugse at me bar på noko anna enn veska til mor, så ullsekkane vart truleg frakta med bybod.

Du må vite det var ei openberring for ein sjuåring å gå gjennom bygatene med opplyste utstillingsvindauge på begge sider. Eg prøvde å få mor til å stogge ut i eitt, men mor let seg ikkje bremse. Eg kan hugse me passerte ein leikebutikk, og eg snara mest hovudet av meg for å få med meg mest mogleg av herlegdomen der inne i forbifarten. Å stogge var ikkje aktuelt. Ut i Skansen til Devold måtte me på timen.

Og når sant skal seiast, så hadde me ikkje all verdens tid for å få utført det som var målet med turen. Alt klokka fire starta «Rauma» på returen inn att fjorden med gods, tomspanner, post og passasjerar.

Etter å ha klive opp endelause trapper, kom me opp på eit veldig loftsrom under mønet, der ein grå gnom i lagerfrakk var konge. Ullsekkane våre var alt komne opp på loftet. No vart dei vegne i mor sitt påsyn, og så vart ulla rista ut over golvet sekk for sekk. Gnomen saumfor ulla og noterte i eit skjema på ei skriveplate. Ute under rafta var der fleire hengsla luker, og når gnomen var ferdig med kvalitetsvurderinga av ein ullsekk, så moka han ulla ned i ei av lukene.

Då alt var vege og saumfare, fekk mor ein gjenpart av skjemaet. Oppgjeret for ulla måtte takast ut i varer, så no barst det rett ned i butikken på gateplan.

Ein vanlagnad i vente

Eg kan hugse at det var ein endelaus lang disk i butikken og ei rad med ekspeditriser, som det heitte, bak disken. Det var ikkje lite som skulle handlast inn for vinteren. Makkounderklede til far, og tynnare ulltrøyer og underbukser til mor, islendarar og dongeribukser, flanellskjorter og ullteppe. Og noko var også til meg, bolgrisen.

Dette var tida før strømpebuksa var funnen opp,  og me gjekk difor med «ondeliv» og  stropper som heldt oppe dei lange, heimespøta hosene. Men underbukser måtte eg ha. Og det var då det forferdelege hende som har heimsøkt meg eit heilt liv. Mor gjekk seg fram på nokre rosa underbukser av typen med strekk i livet og bein som enda midt på låret - også med strekk. Tausabrøker! Og mor kjøpte tre til meg!

Den lengste skuledagen

Eg må bryte av byturen eit bel, for å fortelje om den vanlagnaden som venta meg då me kom heim. Mor insisterte på at eg skulle bruke desse brøkene på skulen, og ho klarte å overmanne meg ein gong. Eg veit knapt eg har vore meir angstriden nokon gong seinare i livet enn den dagen eg troppa opp på skulen i rosa underbukse. Eg hadde kartlagt alle scenario eg kunne kome på, der det vart oppdaga at eg hadde rosa underbukse. Det ville vere ei botnlaus skam som ville merke meg for livet, det var eg viss på.

Heldigvis gjekk det godt. Eg slapp med skrekken og kom meg gjennom den lengste skuledagen eg har opplevd utan at den forferdelege løyndomen eg bar på vart avslørt. Det vart med denne eine gongen. Det fanst ikkje dei trugsmål eller lokkemiddel i denne verda som kunne få på meg den underbuksa ein gong til.

Dei tre rosa underbuksene vart liggjande urørte i lintyskapet i gangen til eg ein dag tok mot til meg og gravla dei lengst bak i skapet. Eg har ikkje sett dei sidan anna enn i draumar, der det slett ikkje har gått bra, og eg har vorte ferska i rosa underbukser med strekk rundt låra.

Men dette var hendingar eg berre ante medan eg stod saman med mor framfor den endelause disken i Devold-butikken i Skansen.

Matronene på Bedehuskafeen

Då bytehandelen var gjord, vart varene pakka inn i gråpapir og merkte for å sendast med bybod til «Rauma» ved meierikaia. Me hadde framleis litt tid att, så no gjekk turen i same farten til Bedehuskafeen i Røysegata for å ete middag. Mor var ivrig misjonskvinne og i mange år leiar for bedehusforeininga på Skjåstaddalen. Kvar me skulle gå for å få oss mat, var difor ikkje noko tema for diskusjon.

Eg hugsar at det var fælt høgt under taket der, og at mange småbord var rada ut over golvet. Personalet var ein flokk kraftig bygde og høgreiste matroner med gravferdsalvor i både røyst og miner. Mor bestilte maten ved disken og betalte, og så var det berre å sette seg ved eit ledig bord og vente til ei av matronene kom skridande over golvet med tallerkenane våre i hendene, som ho så sette på bordet framfor oss.

Og ho vart ståande akkurat så lenge og ruve over oss ved bordet at eg vart redd mor hadde gjort noko feil, og at matrona ville ta med seg maten tilbake. Men det skjedde ikkje, og maten smaka. Det var kjøttkaker med kålstuing, som eg likte godt.

Heimferd

Då maten var fortært, var det berre eitt ærend att, og det var å renne seg innom ein bakar og kjøpe ein stor pose med «byakaker», altså wienerbrød. Det var tradisjon heime hos oss at når nokon hadde vore på byatur, så skulle dei ha med seg ein pose byakaker til dei som var att heime. Wienerbrød frå bya var luksusmat.

Deretter barst det rett ned på meierikaia, der «Rauma» låg lasta og klar til den lange ferda inn att fjorden. Eg må vedgå at eg hugsar ikkje så mykje av heimferda. Så tidleg som eg hadde vore oppe, sov eg nok med hovudet i fanget til mor mykje av turen.

På Bjørkekaia stod far med hest og vogn og tok mot oss då «Rauma» la til i ti-tida denne hustrige novemberkvelden, og tikronesetelen kom eg heimatt med uspretta.