Mathilde slår salto i sofaen heime i Gullikgarden på Vartdal. Jenta er sprudlande og aktiv, og ingen ting fortel oss at femåringen siste året har vore gjennom svært tøffe og harde behandlingar mot kreft.

Kontakta lege

22. mars i fjor: Det er tysdag i påskeveka. Etter nok ein aktiv dag går Mathilde til sengs. Alt verkar normalt. Men etter kvart høyrer foreldra, Gro Elisabeth Dale (41) og Stian Sætre (42), gjennom babycallen at det er noko som plager Mathilde. Ho er midt imellom Emma (7,5) som er eldst og Johannes (4) som er yngstemann. Mathilde har knallhard mage. Tre veker tidlegare hadde ho i barnehagen «ramla vekk». Kunne det vere teikn på noko alvorleg? Foreldra kontakta lege.

Fram og tilbake

No byrja ein lang periode fram og tilbake mellom sjukehus og heim for å finne ut kva som feila jenta. For ho hadde det ikkje bra. Kunne det vere tarmslyng eller blindtarmen? Legane vurderte og vurderte. På Ålesund sjukehus opna dei henne utan å finne noko gale. Ho vart sjekka opp mot alle moglege slags sjukdomar. Men svaret mangla. Ein dag klarte ikkje Mathilde å gå, då sjekka legane beinmergen hennar. Fem veker etter påske fekk familien endeleg svaret etter at ein lymfeknute hos femåringen vart undersøkt. Beskjeden var alvorleg: Mathilde hadde lymfoblastisk lymfom, lymfekreft med spreiing til beinmergen. Diagnosen er sjeldan på born.

– I Norden har det berre vore tre-fire tilfelle siste åra der born med downs syndrom har fått lymfoblastisk lymfom, fortel Gro Elisabeth og Stian. Mathilde har ei svak grad av downs syndrom. Born med dette kan ha større sjansar til å utvikle visse typar kreft enn born utan downs.

Det vart ei ny tid, og mykje vart snudd opp ned. Tårer og fortviling. Uro og bekymringar i hopetal. Men også håp.

– Ein kan aldri vere budd nok på å få beskjed om at dottera di har alvorleg kreft. Det var sjølvsagt eit sjokk. Men det tøffaste var ventetida, det å gå utan å få vite kva som feila Mathilde. Vi fekk jo fleire gonger beskjed om at det ikkje var kreft, fortel sambuarparet.

Oppdaga

Kreften vart oppdaga 16. mai i fjor. Dagen etter nasjonaldagen starta det som skulle verte mange tøffe behandlingar for jenta. Det har handla om sterke og mildare kurar med cellegift. Ein av dei sterke kurane var så hard at jenta miste bokstaveleg slimhinna der ho låg på isolat. Ein lenger periode klarte ho ikkje å ete og måtte ha næring gjennom sonde. I periodar har kjøkkenet heime på Vartdal sett ut som eit apotek med ei rekkje medisinar og medisinsk utstyr.

Mathilde har vore gjennom mellom femti og seksti cellegiftkurar. I februar var ho ferdig med dei høgdoserte kurane, og i dag er det foreldra som gir henne låge dosar med cellegift. Heime har familien Sætre fått stor og uvurderleg hjelp av næraste familie og venner. I ei lukka gruppe på Facebook har dei nære fått følge med Mathilde sin kamp mot kreften. Mange har stilt opp for å gjere kvardagen best mogleg for ein familie som er slitne av reising, sjukehusopphald, ein kamp mot Nav og alt som ei sjuk og tapper Mathilde har vore gjennom. Midt i det heile fekk dei beskjed om at den andre dottera har ADHD. Gro Elisabeth er også open om at ho har hatt behov for samtalar med profesjonelle for å takle ei tid der ho manglar overskot og mykje er tungt.

Men ho og familien ser framover, prøver å normalisere dagane så godt dei kan. Dei ser fram til at familien skal sleppe å ta omsyn til at dei ikkje kan vere saman med sjuke, og å vere uroa for at ein liten kropp med svakt immunforsvar skal få omgangssjuke, vasskoppar eller lungebetennelse. Det kan vere katastrofalt.

Barnehage

Aktive Mathilde er komen ut i hagen der ho elskar å bruke sklia. No skal ho endeleg få treffe venner i barnehagen att. Og til våren vert ho rosaruss. Stor stas. No ventar familien på at Mathilde skal kunne erklærast heilt frisk. Det nærmar seg: I dag har jenta mindre enn 0,1 prosent kreftceller i kroppen, og behandlinga går heilt etter planen. 18. mai neste år, nøyaktig to år etter at behandlinga starta, skal femåringen få den siste dosen med cellegift.

– Fleire av borna vi har vorte kjende med på sjukehuset i Trondheim har gått bort i løpet av det siste året. Livet er skjørt og vi har vore heldige. Mathilde er knallsterk, og dette skal gå bra. No har vi også vore så mange gonger i Trondheim at Mathilde til og med har vorte Rosenborg-tilhengjar. Det er ikkje verst, smiler fotballinteresserte Stian Sætre.