Da dei var på veg til å gje opp, sa det klikk. Både for hovudpersonen i bokasom slit med bulimi og depresjon, og for forfattaren Charlotte Riise, har detfungert å gje litt opp.Ho er 26 år, er frå Ålesund og bur no på Vartdal. Ho studerer engelsk oglitteratur, men har ved sida av studia klart det dei færraste klarer: Først ågje ut ei bok, og no å gje ut ei bok til. I den nye boka "Der vi gøymerløyndommar" leitar ho etter eit språk for eteforstyrringane. Men sjølv om hoallereie hadde skrive ei bok var det ikkje berre enkelt å skulle skrive ei til.– Da eg var ferdig med mi første bok, tok det lang tid før eg følte at egfekk til å skrive igjen. I ein lengre periode skreiv eg på eit manus eg ennoikkje veit kva var for noko. Det eg visste, var at det var skikkelig drit, egturte ikkje sende det til redaktøren min for respons eingong, seier ho. Det gjekk så langt at ho haldt på å gje opp. Men mystisk nok var det nett dådet såg som mørkast ut at det skulle losne. – På eit tidspunkt bestemte eg meg for å forkaste heile greia. Eg gjekk gjennomtekstane og tok ut det eg synst var interessant. Og da bare kom det, fort. Detvar eit eller anna som klikka på plass – det kjentest veldig riktig å skrivebok om ei liding nesten ingen snakkar om, og som er så usynleg.

Eit språk for bulimienDet som nesten ingen snakkar om er eteforstyrringar. I Der vi gøymerløyndommar leitar hovudpersonen etter eit språk for stillene, smertene ogkjenslene som er blitt gøymd i kroppen, fortel Charlotte.

– På det konkrete planet handlar boka om einperson (ho eller han, det går for det same), som slit med bulimi og depresjon.Denne personen har mest gitt opp, og har slutta å kommunisere verbalt medomverda, inkludert sambuaren sin. Vi følgjer personen gjennom ein prosess inn ibulimien, og sidan det å skulle begynne å arbeide seg ut av han; finne eit nyttspråk. For språket er veldig viktig i boka. I fleire av dikta får vi høyre om denordlause smerta, anten eg-et i dikta sit hos terapeuten eller er heime i hossambuaren. Eit av dei språka som finst der, og som startar boka, er detmedisinske språket. Boka startar nemleg med eit utdrag frå pasientjournalen tilhovudpersonen. Charlotte fortel at dette elementet, det medisinske språket, kominn etter at ho først hadde sendt teksta til redaktøren.

– I samtalane med redaktøren minkom det med behandling opp som eit punkt eg kunne skrive om eller utforske.Mange med eteforstyrringar har hatt mindre positive møte med psykiatrien oghjelpeapparatet elles, som også dikt-eget har, fortel ho. Den vanskelege helingaFor i boka er det ikkje berre slik at helsevesenet gjer ting lettare forhovudpersonen. Dette er eit poeng som har vore viktig for forfattaren.  – Eg tenkte at notata frå ein pasientjournal ville bidra til å vise at ogsåpasient-behandlar relasjonen er med på å påverke sjukdommen, og korleis einkommuniserer indre kaos ut. Og så tenkjer eg at dikta og journalnotatarepresenterer forskjellige oppfatningar av sjølvet, og operer med to ulikespråk, fortel ho. I eit av dikta møter eg-et ein sjukepleiar som seier ho trur at hovudpersonenvil bli heilt frist, utan at det gjer hovudpersonen særskilt glad. I boka erdet nemlig ikkje heilt slikt at frisk er lik bra og sjuk er lik dårleg. – Eg trur bileta av «sjukdom» og «friskheit» er dynamiske i boka. Lenge er noksjukdommen ein naudsynt ting for hovudpersonen, og derfor er friskheit umogleg.Reduseringsprosjektet sluttar ikkje sjølv om det sjukdommen skal meistreforsvinn. Dette er typisk for heile sjukdommen. Den er sjølvforsterkande, og omein gir opp får han gå av seg sjølv. For hovudpersonen i boka verkar det samstundes som om det er lettare å gje oppog vere sjukt, enn å kjempe vidare for å blir frisk. Charlotte tenkjer der einsamanheng mellom det å gje opp og det å bli frisk for hovudpersonen.– Eg trur hovudpersonen gir opp på eit tidspunkt. Vil berre døy. Orkar ikkje hadet slik lenger, men orkar ikkje kjempe imot heller. Men det er jo også her atbilete av friskheit sakte byrjar å endre seg. Å innsjå at å vere i det som ertrygt eigentleg er det som er sjukdommen, og difor ikkje vil gjere ting betre.Det som er trygt for hovudpersonen er blant anna kjærasten. Sjukdommen harpåverka forholdet, og forholdet sjukdommen. Og det å vere frisk, det handlar om langt meir enn berre immunforsvar ogbiologi.– Eg tenkjer friskheit som fridom. Å vere fri for noko, seier ho.

Kroppshatet i kulturen I eit av dikta iboka blir omgrepet «kroppshatet» nytta, og i boka vert historia om korleishatet seig inn i kroppen fortalt. For Charlotte er det eit poeng at kroppshatethovudpersonen føler ikkje berre individuelt, men heng saman med kulturen vilever i. – Det er blitt meir og meir akseptert i samfunnet å ikkje like eller tolerereseg sjølv. Vi lever i eit samfunn som tener pengar på at vi, kanskje spesieltkvinner, aldri er nøgde med oss sjølve. Vi skal liksom heile tida fornye ogforbetre oss, streve etter noko anna, eller noko uoppnåeleg, seier ho. Å gje samfunnet all skulda for lidingane til hovudpersonen vil ho likevelikkje. – Eg vil vere forsiktig med å skylde på samfunnet for denne typen sjukdom, mensamstundes meiner eg at ansvaret ikkje kan liggje hos individet aleine. Vi veitat populærkulturen og reklamen har enorm påverknad på enkeltpersonar, og formeg verkar det som om mange i samfunnet fråskriv seg det ansvaret. Om ein serpå kroppsfokus i massemedia, kan det verke som det aldri tek slutt. Kroppsfokusog sosial perfeksjon får større og større plass. Sunnheit er noko som har mistatyding; sjukleg åtferd vert normalisert til dømes gjennom at det er heiltinnanfor å trene ekstremt mykje, eller å avgrense inntak av mat eller typar mattil det ekstreme. Eg trur ikkje straumen av slike artiklar bidreg til eitpositivt bilete av kroppen og vårt forhold til han, seier ho.  Samhald i sjukdommenFor hovudpersonen i boka er det veldig vanskeleg å fortelje om korleis hen(hen er eit kjønnnøytralt pronomen Charlotte sjølv nyttar om hovudpersonen, journ.mrk) har det, og ofte vanskeleg å ha det godt med dei andre menneska rundtseg. Eit av dikta er formulert til ei jente som heiter Malene, som òg slit medeteforstyrring. – Tenkjer du at to som har same sjukdom kan forstå kvarandre på andre visenn folk som ikkje har hatt ein slik sjukdom? – Ja. Eg trur det er vanskeleg for nokon som ikkje har vore sjuk å forstå denindre logikken i sjukdommen, eller motivasjonen for det ein gjer. Det er lett åføle seg veldig aleine med alle tankane, ein føler seg annleis og utanfor, ogda tenkjer eg at å ha nokon andre som er i det same sjølv kan gje mykje godlindring og venskap. Ho meiner likevel det finst ein risiko i å søkje kun mot andre med dei samerøynslene. – Det noko farleg over det å tenkje at ingen andre kan forstå. Ein set opp eibarriere mellom seg sjølv og nære relasjonar utan å prøve å snakke med dei. Einmanglar eit felles språk å snakke om ting på, rett og slett, og den sjuke kanfort bestemme seg for at det alltid kjem til å vere slik, seier ho.

Vil bli forbisettDet er ofte mykje skam knytta til eteforstyrringar, og det er ofte ein sjukdomsom er løynd. Når ho har skrive boka har det vore viktig for Charlotte å føleseg mest mogleg fri. – Det har vore vondt og vanskeleg å skrive om nettopp dette emnet. Men det harogså vore interessant. Mens eg skreiv, tenkte eg i grunn ikkje på mykje. Detvar viktigare ikkje å sensurere meg sjølv, skrive ut det som var skamfullt. Eggrudde meg til å sende manuset til redaktøren min, men utover det kom tankaneførst da boka hadde gått i trykken. Då starta ho nemleg å tenkje på korleis samfunnet ville lese boka hennar. – Eg er redd for at folk skal tenkje at vi ikkje treng fleire bøker ometeforstyrringar, eller at dei skal tenkje at boka ikkje er eit relevantbidrag, fortel ho. Ofte har bøker – og kanskje særskilt bloggar – om eteforstyrring voresjølvbiografiske eller blitt sett på som vitnesbyrd. Charlotte vonar at folkser forbi forfattaren når dei les verket, og heller ser poesien.

– Eg har vore redd for at andre skal tenkje atdette berre er meg, når sanninga er at det kan vere nesten kven som helst idag, det er berre så få som snakkar om det. Eg håpar at lesarane ser langtforbi personen som har skrive boka, at dei ser det litterære i det òg, at deiopplever det som poesi, seier ho. Skriv vidareDei fleste får aldri publisert ei einaste bok. Av dei som får gjeve ut denførste boka boka, skriv fleirtalet aldri ei til. I ettertid syns Charlotte deter underleg å tenkje på kor lett det var å skrive andreboka – sjølv om detkjentest tøft under vegs.

– Det er mest rart å tenkje på. Eg trudde boknummer to kom til å bli veldig vanskeleg og tung. Eg hadde sånn angst for at egaldri skulle klare å skrive noko igjen etter den første, så det har voreannleis å skrive denne, heilt klart. Sjølv om eg forkasta eit manus for denneboka, trudde eg ikkje det ville bli bok så fort, seier ho. – Kva er planen no, etter denne boka er ferdig? – Planen er å skrive, det kjem alltid til å vere planen. Men først skal eg gårundt i tomheita etter ferdig bok, for no veit eg at det går det også, seierho.